Brunswik lensmodel, "kremboller" og termostater.

Tidligere har jeg blogget om risikoen ved å ansette noen feilaktig. I dette blogginnlegget vil jeg ta for meg utfordringen fra å skille en god kandidat fra en dårlig kandidat basert på CVer og jobbsøknader.

Modell av Egon Brunswik.

Når vi har lyst ut en stilling på finn.no, så tar det ikke lange tiden før vi har 100 cver som skal gås igjennom. Ettersom vi ikke har tid eller ressurser til å kalle inn alle 100 på intervju, så må vi foreta en seleksjon basert på tilgjengelig informasjon, altså CVer og jobbsøknader.

Når jeg går igjennom CVer er målet mitt at sammenhengen mellom Ye og Ys er best mulig. I den eksterne virkeligheten finnes det blandt de 100 søkerne antakeligvis flere dyktige medarbeidere som vil styrke bedriften vår(sjefen min kaller de for kremboller).Dessverre er det også søkere som man bør styre unna, da kostnaden og tidsbruken på å ansette feil kan fære høy.Det enkleste
hadde vært at de som var dyktige visste det selv og skrev det i søknaden sin, mens de som ikke var dyktige også visste dette selv og skrev dette i søknaden. Da hadde jeg minimert risikoen ved feilansettelser.

Desverre må jeg basert på søknadsbrevet og CV finne "krembollene" indirekte ved hjelp av en linse basert på cues(pakker av informasjon tilgjengelig). Et cue kan være relevant arbeidserfaring. Mens andre cues kan være relevant utdanning, alder, bosted, karakterer og dedikasjon i søknadsbrevet.

Problemet er at det mye potensiell støy som kan forstyrre denne prosessen. Eksempelvis kan det være noe med søkeren, som gjør at en "krembolle" sender ut cues som jeg tolker negativt. Det kan være at denne søkeren så annonsen i siste liten og hadde kort tid å oppdatere CVen, eller var syk da hun/han skrev søknadsbrevet, eller kanskje søkeren fikk tekniske problemer som gjorde at søknadsbrevet forsvant i mailen som ble sendt. Dette kan medføre at jeg  tar en dårlig beslutning, da jeg ikke kaller en "krembolle" til intervju.

Det kan også være noe med min variasjon, som gjør at jeg ikke vurderer cues på en god nok måte. Kanskje er det på slutten av en lang arbeidsdag, eller at jeg er i dårlig stemning, har dårlig tid. Da kan det være at jeg la for mye  eller for lite vekt på enkelte cues. Min norsklærer tror jeg kunne funnet på å avvise alle med og/å feil selv om de kun skulle jobbet i et enkelt og praktisk yrke.  Tidligere har jeg også blogget på hvordan horn- og glorieeffekten kan påvirke min objektive dømmekraft. Sosialt press er også noe som kan forekomme, og som jeg dessverre har opplevd. Det er tøft å måtte si nei til bekjente av deg eller bekjente av kolleger som søker, og derfor får de kanskje en litt annen vurdering enn andre som søker.

Så kan man også analyse hvorvidt de cues jeg har satt opp for å skille en "krembolle" fra en dårlig arbeidstaker er riktige? Dersom de ikke har noen korrelasjon med en "krembolle" bør jeg vurdere gyldighetene av disse.

Jeg synes derfor at Brunswik Lens Model er et nyttig rammerverk å være bevisst på, da  mange av risikovurderingene man tar er basert på tilgjengelig informasjon og blir perseptert indirekte ved hjelp av en slags linse. Her er det mange faktorer som kan påvirke en vurdering.

Noen ganger kan det værre hensiktsmessig å ta et steg ut av linsen, og vurdere hvorvidt man burde endre på cues, for å unngå å gå i en status quo felle. Jeg har prøvd å utfordre en del av mine eldre kolleger på akkurat dette, da de har drevet bemanning i 10 år. Det er lett å tro på at gamle metoder som alltid har virket, aldri trengs å forandres, men det kan være en farlig feilkilde å ha også. Dette kan kobles opp med enkeltkretslæring og dobbeltkretslæring. Man kan tenke seg at det å objektivt vurdere cues er som en termostat. Man blir flink å vurdere cues og en termostat er flink å opprettholde en fastsatt temperatur. Men en termostat "spør" aldri hvorvidt den temperaturen som er satt er riktig? Dette er det som kalles dobbelkretslæring, og som kan være viktig å forstå seg på for å unngå en status quo felle.

Fallskjermhopping og bilkjøring

Jeg snakket litt med min far angående risiko, ettersom han tidligere har jobbet som fallskjerminstruktør. Han fortalte meg at "det farligste ved å hoppe i fallskjerm var bilturen hjem".

Dette syntes jeg var et godt eksempel på hvordan vi undervurderer risiko i hverdagen. 

Slovic har en modell som forklarer hvordan vi vurderer risiko basert på to dimensjoner; grufullhet og nyhet. Det å dette ned fra himmelen og forbli en klatt på bakken vekker helt klart mange sterke og livlige bilder i hodet på oss fleste. Det at vi har mangel på kontroll gjør nok også at det å hoppe tandemhopp i fallskjerm oppleves som mye mer risikabelt enn å kjøre bil. Derfor har jeg i modellen under  plassert riskoen for å dette ned som høy på grufullhet, Det å kjøre bil er jo tross alt noe vi gjør hver dag. De fleste føler at de har en viss kontroll over bilen mens de kjører. Det er noe som alle gjør hele tiden, og derfor har jeg plassert den aktiviteten som lav på grufullhet og lav på nyhet. 

Basert på dette kan man anta at for folk flest så blir det oppfattet som høy risiko å hoppe i fallskjerm, da konsekvensene kan være så fatale.  Man tar derfor nøye forhåndsregler for å minimere denne risikoen så mye som mulig. Dobbeltsjekker utstyret og tenker igjennom hele prosessen mentalt før man går ombord flyet. 

Til sammenlikning blir nok det å kjøre bil for de fleste ansett som veldig lav risiko. Jeg tror de færreste dobbeltsjekker bremsene rett etter et fallskjermhopp, og ser for seg mentalt hele prosessen med bilturen hjem. Opplevelse av kontroll kan også bidra til at man undervurderer risikoen ved bilkjøring. "Det skjer ikke meg". Studier har vist at når det gjelder å vinne i Lotto så tror de færreste at de har mer flaks enn andre. Men dersom vi vrir spørsmålet til noe negativt, som for eksempel å få kreft eller være utsatt for en bilulykke, så føler de fleste at de er mindre utsatt enn gjennomsnittet.

 Kan det tenkes at det å "overleve" et fallskjermhopp gjør oss mer risikovillige? Vi tenker at det å kjøre bil var ufarlig før, og ihvertfall ufarlig nå. Jeg merket selv kriblingen i kroppen og kicket etter å ha hoppet fallskjerm. Man følte seg rett og slett uovervinnelig og udødelig.

Her er et bilde fra mitt første hopp over Voss. 

Og for de som lurte; jeg tok toget hjem ;)