"Autopiloten" vs "Den late kontrolløren"

Tirsdag 23 september var vi så heldige å ha stipendiat Hallgeir Sjåstad som foreleser om risikotaking i hverdagen.

Det som interesserte meg mest var da han fortalte om psykologisk-aktør paradigmet og to-prosessteorien.  Vi kan kalle de for System 1 og System 2.
 System 1 krever liten eller ingen anstrengelse og virker hurtig og automatisk. Den kan sammenlignes med en autopilot. Mens System 2 krever mer anstrengende mentale aktiviteter, som f.eks. komplekse utregninger. System 2 krever langt mer konsentrasjon og blir omtalt som "den late kontrolløren".


Daniel Kahneman omtaler i boken "Thinking, Fast and Slow" System 1 og System 2 som et psykodrama for to personer. Han beskriver System 1 som noe som uanstrengt leverer en strøm av inntrykk og følelser som er hovedkildene til de eksplisitte overbevisningene og bevisste valgene til System 2.

Her er noen aktiviteter jeg har gjort denne helgen som kan tilskrives System 1:

• Ta på meg sokker om morgenen
• Spandere et stort glis når Wayne Rooney fikk direkte rødt kort
• Skjære grimase og ytre noen nordnorske ord når Liverpool slapp inn mål mot Everton
• Slå på TVen istedet for å vaske badet

System 2 ble aktiviert når jeg gjorde følgende aktiviteter:

• Finne ut av en oppskrift
• Oppdatere CVen min
• Undersøke hvorvidt Loewenstein sin Risk as feeling-artikkel" kan brukes i gruppeoppgaven
• Skrive dette blogginlegget
• Finne på en unnskyldning til samboeren min for  hvorfor jeg ikke har vasket badet.

Noen ganger er de to systemene i konflikt. Se på denne øvelsen: Gå gjennom begge kolonnene og si høyt om hvert ord står med små eller store bokstaver. Når du er ferdig med den første oppgaven, går du gjennom begge kolonnene igjen og sier om hvert ord er trykt til venstre eller til høyre for midten. Si til deg selv "venstre eller "høyre".

  VENSTRE                                                                   store

                          venstre                                                  små

                                                                                                                        SMÅ

høyre                                                                               store

HØYRE                                                                           STORE

                          HØYRE                                                                                 små

                          venstre                                                                                    SMÅ

VENSTRE                                                                                                        store

                          høyre          

Mest sannsynlig klarte du å si de riktige ordene i begge oppgavene, og noen deler av hver oppgave var lettere enn andre. Da du skilte mellom små og store bokstaver, var venstre kolonne lett, mens den høyre tvang deg til å gå saktere frem og kanskje stamme litt. Denne oppgaven fremprovoserer en konflikt mellom System 1 og System 2 tenkning. 

I Nord-Norge har har vi oftere glatte veier enn her i Bergen, og da kommer System 1 og System 2 fort i en farlig konflikt når bilen skrenser på isen. System 1 forteller oss at det er naturlig å trykke på bremsen, mens System 2 vet at du bør styre i samme retning og for guds skyld ikke røre bremsene!

Hallgeir fortalt også om hvordan System 1 i hverdagen benytter seg av forenklinger og såkalte heuristikker.  Ettersom vi antar at vi har begrenset rasjonalitet er ikke System 2 slått på hele tiden.  Tenk hvis jeg måtte foreta en slitsom vurdering hver gang jeg skulle ta på meg sokkene eller vurdere alle muligheter og trinn i det å åpne en dør. For så å velge den metoden som har størst sannsynliget for å lykkes. Nei takk og lov for System 1. Men denne autoplioten er dessverre utsatt for en del feilkilder. En av dem er ankereffekten.  Jeg og to andre medsammensvorne tok et metodekurs på NHH i vår og skulle presentere et hypotetisk eksperiment. Vi valgte å utføre eksperimentet på de fremmøtte.

Halve klassen fikk følgende spørsmål som måtte besvares på 1 minutt uten hjelpemidler og uten samarbeid. 

" Opg1.Tror du verdens høyeste tre er høyere eller lavere enn 365 meter?"  "Opg2. Hvor høyt tror du verdens høyeste tre er?"

Den andre halvparten i klassen fikk følgende spørsmål:" Opg1.Tror du verdens høyeste tre er høyere eller lavere enn 36 meter?"  "Opg2. Hvor høyt tror du verdens høyeste tre er?"

Oppgave 2 var identisk for hele klassen. Men halvparten som måtte svare lavere/høyere enn 365 meter svarte i snitt 200 meter på oppgave 2.  Den andre halvparten som måtte svare lavere/høyere enn 36 meter svarte i snitt 80 meter på oppgave 2. Dette var et godt eksempel på ankereffekten som gjør at vi tilpasser oss en referanseverdi i dette tilfellet henholdsvis 365 og 36 meter.  Riktig svar på oppgaven er 115 meter. Selv om referanseverdien ikke er informativ, og kanskje tilogmed urealistisk så blir folk flest påvirket av de i større eller mindre grad. Nå skal det sies at vårt eksperiment, hadde bare 10 respondenter og kan på ingen måte sies å være representativt eller signifikant. Men det tyder på at NHH-studenter er like utsatt for kognitive feilkilder som andre dødelige :-D

Jeg tenkte på denne ankereffekten da jeg så på et TV-program om pantelånerne i Las Vegas i helga.(ja, jeg vet jeg burde vasket badet istedet...). I dette programmet er det kjøp/salg av brukgjenstander hvor det er en prisforhandling. Jeg er sikker på at disse pantelånerne er klare over ankereffekten når de byr en latterlig lav pris for selgeren.

Vi har et lite hverdagslig problem når System 2 ikke kan være på hele tiden, og System 1 er utsatt for feilkilder ved bruk av forenklinger. Hallgeir kom med følgende råd til oss i hverdagen: "Pick your fights".   Det vil si, skulle du være i pengemangel og møte mannen i bildet over og du vil ha best mulig pris, så skru på system 2, dermed vil du redusere sjansen for å bli utsatt for ankereffekten. 

Anger i rekruttering og beslutningstaking

Dette innlegget er inspirert av gjesteforeleser Marcel Zeelenberg.

Han introduserte forelesningen med å si at tradisjonell forskning på beslutninger har sett på emosjoner som forstyrrende for rasjonalitet. 

Emosjoner ble ansett som "forstyrrende persepsjoner", "bidrar til biaser i bedømminger", "kilde for feil og misforståelser". 

Når jeg tenker på emosjoner og beslutninger, så tenker jeg med en gang på deltidsjobben min i et bemanningsbyrå. Her har jeg hatt svært mange intervjuer hvor jeg har vurdert hvorvidt søkere er egnet til å jobbe på vegne av oss. Da jeg hadde mine første intervju hadde jeg et fokus på at jeg ikke måtte la magefølelse bestemme hvorvidt jeg lot noen få tilbud eller avslag. Jeg skal nok innrømme at jeg nok tenkte på emosjoner som potensielt forstyrrende for kvaliteten på vurderingene. 

Zeelenberg brukte mye av forelesningen på å fortelle hvordan emosjoner kan bidra til bedre beslutninger og kreativitet. Og viktigheten av å forstå både egne og andres emosjoner.

Etter at Zeelenberg  nevnte at anger kan være konstruktivt, så tenkte jeg med en gang på de som ble ansatt som ikke burde bli ansatt. Det er dessverre slik at noen har en karisma når de kommer på intervju, at man føler de kan klare hva som helst. Og stor er skuffelsen når de skuffer deg idet de  gjør oppdrag hos en kunde. Dette gjør at jeg tar det som et personlig nederlag, og føler meg som en tulling som gikk god for vedkommende, og det er nesten like ille som om det var jeg selv som gjorde det dårlige arbeidet hos kunden. Jeg kjenner med andre ord på anger.

Denne angeren tror jeg har en kime av energi med seg, som kan bidra til læring og hjelpe meg med å unngå slike feilansettelser i fremtiden. Kanskje blir jeg ikke påvirket av karisma. At jeg tenker mer langsiktig, at det å gjøre et godt intervju ikke nødvendigvis gjør det like godt i et lengre tids oppdrag hos en annen part. At jeg kanskje var i en god sinnstemning, var litt for grei. Det er svært mange faktorer som nok kan påvirke meg i å la den kritiske og strenge guarden ligge nede.

Zeelenberg nevnte også om skuffelse og anger i møte med dårlig kundeservice. Dette er noe jeg kjente meg igjen i da jeg var i Roma sist uke med samboeren min. Jeg bestilte et ganske billig hotell, og da standarden var deretter så kjente jeg på anger. Dette medfører at jeg som stolt nordlending ikke valgte å klage eller spre dårlig publisitet på tripadvisor ettersom jeg tross alt har valgt dette hotellet og burde skjønt risikoen. Hadde jeg derimot bestilt et femstjernes hotell som hadde gode tilbakemeldinger, så hadde jeg nok ikke kjent like mye på anger, men heller på skuffelse. Her hadde jeg nok sagt ifra til resepsjonen et par nordnorske ord om hva jeg mente og forventet. Og dersom de nordnorske ordene ikke skulle hjelpe i muntlig form for resepsjonisten, så ville de ihvertfall bli ytret skriftlig på tripadvisor.

Jeg tror anger er en emosjon som til en viss grad er nyttig i både jobbsammenheng og i privatliv. Og som Zeelenberg sa: "Anger is emotional time travel".  Den ene trøsten med å angre på de tingene du har gjort, er at det viser seg at vi angrer mer på de tingene vi ikke har gjort. Men i noen situasjoner tror jeg anger ikke kan bidra med læring i det hele tatt. Jeg har hatt en kandidat på intervju som jeg har ansatt og angret på. Men jeg hadde også angret, dersom jeg ikke ansatte denne personen. Hvilken læring skal jeg ta fra dette?

  

Regresjon mot middelverdien

Det som har interessert meg mest denne uken er et eksempel fra nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman.

Da han underviste flyinstruktører i det israelske flyvåpnet forklarte han at belønning for gode prestasjoner fungerer bedre enn straff for dårlige prestasjoner.
Dette er godt dekket med forskning på duer, rotter, mennesker og andre dyr.

Det var en i salen som ikke var helt enig i dette.Han mente at det kunne være at det fungerte på dyr, men at dette ikke stemte med hans erfaring med flygeaspiranter. Han hadde mange ganger rost flygeaspirantene når de gjorde en god utførelse av en akrobatisk manøver, men neste gangen de skulle prøve på den samme manøveren, så gikk det vanligvis verre. På den andre siden hadde han ofte skreket i headsettet til en aspirant og gitt han kjeft for dårlig utførelse, og da gjorde aspiranten det som regel bedre neste forsøk. Så denne flygeinstruktøren mente at det var en drøy påstand at belønning virker, og at straff ikke gjør det når det motsatte er tilfellet.

Denne instruktøren hadde rett, men var også helt på jordet. Prinsippet han hadde observert var regresjon mot middelverdien.  Det skyldes i dette tilfellet tilfeldige svingninger i kvaliteten på prestasjonene.  Han roste en aspirant som presterte bedre enn gjennomsnittet, men det var trolig fordi aspiranten bare hadde flaks akkurat denne gangen og vil dermed bare prestere dårligere neste gang uavhengig om han fikk ros eller kjeft. I motsatt tilfelle ville trolig aspiranten som gjorde en dårlig manøver gjøre det bedre neste gang, selv om han ikke fikk kjeft.  Instruktøren hadde knyttet en årsaksforklaring til de uungålige svingningene i en tilfeldig prosess.

Vi ser dette også i idretten. Dersom et fotballlag gjør det dårlig halvveis i sesongen, er det dessverre vanlig at en utålmodig eier tilskriver treneren skylden, og gir han sparken. Når ny manager er ansatt blir resultatene bedre. Skyldes dette manageren eller skyldes det regresjon mot middelverdien?
Som regel når en trener blir sparket, er det pga av ekstremt dårlige resultater, og dermed så skal det mye til for at det skal gå verre for den påfølgende treneren.

Tenk hvis ledelsen i Brann hadde gitt Rikard Nordling sparken nå i sommer etter svært dårlige resultater. Da hadde den nye treneren blitt en Messias i Bergen, fordi slik det ser ut nå er Brann på veg opp på tabellen.

 Ellers så anbefaler jeg å diskutere følgende påstand i neste selskap:

Meget intelligente kvinner har en tendens til å gifte seg med menn som er mindre intelligente enn dem.

Du verden for en fin samtale du kan få i gang med denne påstanden. Menneskehjernen vår er bygd for å lage sammenhenger, og mange vil nok komme med mange gode årsaksforklaringer på hvorfor intelligente kvinner søker mindre intelligente menn.  Noen tror at kvinnene ønsker mindre konkurranse fra like smarte menn, andre at de intelligente menn kun ønsker å gifte seg med mindre intelligente kvinner for å kontrollere de. Jeg tror du kan få svært mange gode forklaringer på hvorfor denne sammenhengen er slik.

 Men sannheten er at denne påstanden kun er et statistisk fenomen. Er du godt over gjennomsnittet intelligent, så er sjansen for at du gifter deg med en som ikke er like intelligent stor.

Velkommen til bloggen

Velkommen til min første blogg om risiko og beslutninger. Jeg vil prøve så godt jeg kan å koble det jeg lærer på NHH om disse to temaene til mine utfordringer i hverdagen.

Det som har interessert meg mest denne uken er vår kognitive begrensning. Hvilke faktorer påvirker oss når vi skal ta beslutninger og bedømminger? For eksempel er noen yrkesgrupper mer utsatt for kritikk dersom bedømmelsene ikke er gode nok.

Er for eksempel en fotballdommer upåvirket når han skal være objektiv i sine bedømmelser på banen?
En ting er sikkert, han får svært rask tilbakemelding dersom noen mener dommeren ikke er det.

Jeg har fra barndommen av holdt med et engelsk fotballag som heter Liverpool. Sølvpusserne på Anfield har nok ikke vært overarbeidet etter at jeg på 90tallet bestemte meg for å heie på Liverpool. Og dermed føltes det naturlig å ha ting å skylde på under manglende suksess. Dommeren var et naturlig valg

En dommer må ta valg på kort tid, og i mange situasjoner er det knyttet stor usikkerhet på hva som er objektivt riktig å gjøre.

En dommers avgjørelse blir påvirket av mange eksterne faktorer. For eksempel kan det tenkes at dommeren har en skikkelig dårlig dag. Kona har bedt han sove på sofaen, og han møter til kamp med kort lunte. Hvor da første provoserende gest resulterer i et rødt kort. I forrige uke leste jeg på www.tv2.no at Vidic fikk rødt kort for arrogant klapping av en dommeravgjørelse. Tror dere han måtte sove på sofaen natten før eller?

Det kan også være horn- eller glorieeffekt som ubevisst påvirker en dommer avgjørelse. Det har jeg mange ganger spekulert i  da jeg så Suarez ble taklet. Han er vel ikke akkurat svigermors drøm, og har hatt sine kontroverser på fotballbanen. Når han faller innenfor 16meteren, og dommeren er i tvil om hva som har skjedd, så kan en horneffekt påvirke den usikkerheten i retning: "Suarez er en juksemaker, det er ikke så farlig om han ikke får straffespark". Det kan også være at tvilen ikke kom Suarez til gode fordi han mange ganger klager på dommeravgjørelser og ser ut som han blir skutt hver gang han blir taklet. 

Noen ganger tror jeg dommeren tar avgjørelser basert på omgivelsene. For eksempel dersom 6 stykker samtidig roper på hands, så må det være noe i det. Under fadderuken ble vi involvert i en konkurranse mellom to lag. Hvor mitt lag og et motstanderlag skulle drikke en øl raskest mulig. Jeg antok at det kom til å bli ganske likt, og dessuten var dommeren ikke helt upåvirket av promille. Så vi planla å juble som om vi hadde vunnet rett før vår mann var ferdig. Ut fra mitt øye så det helt likt ut, og ettersom vi jublet raskest og virket mest selvsikker på seier, er jeg sikker på at dommeren dømte i vår favør. Det er mange som påstår at det eksisterer hjemmedømming under viktige kamper. Ettersom selv fotballdommere er mennesker, skulle vi tro at de kunne bli påvirket av sosial påvirkning som oss alle, og når tusenvis av supportere roper på straffe når hjemmehåpet faller, da skal du være svært sikker i din rolle som dommer for å gi han gult kort for filming. 

Jeg tror ikke fotballdommere er upåvirket av eksterne faktorer når de foretar beslutninger. Takk og lov for det, noe må jeg ha å skylde på når ikke resultatet går min veg.