Anger i rekruttering og beslutningstaking

Dette innlegget er inspirert av gjesteforeleser Marcel Zeelenberg.

Han introduserte forelesningen med å si at tradisjonell forskning på beslutninger har sett på emosjoner som forstyrrende for rasjonalitet. 

Emosjoner ble ansett som "forstyrrende persepsjoner", "bidrar til biaser i bedømminger", "kilde for feil og misforståelser". 

Når jeg tenker på emosjoner og beslutninger, så tenker jeg med en gang på deltidsjobben min i et bemanningsbyrå. Her har jeg hatt svært mange intervjuer hvor jeg har vurdert hvorvidt søkere er egnet til å jobbe på vegne av oss. Da jeg hadde mine første intervju hadde jeg et fokus på at jeg ikke måtte la magefølelse bestemme hvorvidt jeg lot noen få tilbud eller avslag. Jeg skal nok innrømme at jeg nok tenkte på emosjoner som potensielt forstyrrende for kvaliteten på vurderingene. 

Zeelenberg brukte mye av forelesningen på å fortelle hvordan emosjoner kan bidra til bedre beslutninger og kreativitet. Og viktigheten av å forstå både egne og andres emosjoner.

Etter at Zeelenberg  nevnte at anger kan være konstruktivt, så tenkte jeg med en gang på de som ble ansatt som ikke burde bli ansatt. Det er dessverre slik at noen har en karisma når de kommer på intervju, at man føler de kan klare hva som helst. Og stor er skuffelsen når de skuffer deg idet de  gjør oppdrag hos en kunde. Dette gjør at jeg tar det som et personlig nederlag, og føler meg som en tulling som gikk god for vedkommende, og det er nesten like ille som om det var jeg selv som gjorde det dårlige arbeidet hos kunden. Jeg kjenner med andre ord på anger.

Denne angeren tror jeg har en kime av energi med seg, som kan bidra til læring og hjelpe meg med å unngå slike feilansettelser i fremtiden. Kanskje blir jeg ikke påvirket av karisma. At jeg tenker mer langsiktig, at det å gjøre et godt intervju ikke nødvendigvis gjør det like godt i et lengre tids oppdrag hos en annen part. At jeg kanskje var i en god sinnstemning, var litt for grei. Det er svært mange faktorer som nok kan påvirke meg i å la den kritiske og strenge guarden ligge nede.

Zeelenberg nevnte også om skuffelse og anger i møte med dårlig kundeservice. Dette er noe jeg kjente meg igjen i da jeg var i Roma sist uke med samboeren min. Jeg bestilte et ganske billig hotell, og da standarden var deretter så kjente jeg på anger. Dette medfører at jeg som stolt nordlending ikke valgte å klage eller spre dårlig publisitet på tripadvisor ettersom jeg tross alt har valgt dette hotellet og burde skjønt risikoen. Hadde jeg derimot bestilt et femstjernes hotell som hadde gode tilbakemeldinger, så hadde jeg nok ikke kjent like mye på anger, men heller på skuffelse. Her hadde jeg nok sagt ifra til resepsjonen et par nordnorske ord om hva jeg mente og forventet. Og dersom de nordnorske ordene ikke skulle hjelpe i muntlig form for resepsjonisten, så ville de ihvertfall bli ytret skriftlig på tripadvisor.

Jeg tror anger er en emosjon som til en viss grad er nyttig i både jobbsammenheng og i privatliv. Og som Zeelenberg sa: "Anger is emotional time travel".  Den ene trøsten med å angre på de tingene du har gjort, er at det viser seg at vi angrer mer på de tingene vi ikke har gjort. Men i noen situasjoner tror jeg anger ikke kan bidra med læring i det hele tatt. Jeg har hatt en kandidat på intervju som jeg har ansatt og angret på. Men jeg hadde også angret, dersom jeg ikke ansatte denne personen. Hvilken læring skal jeg ta fra dette?